|
 | |  |
Vietnam
Entry 1 of 3 | show all | print this entry |
Vi var tre uker i Vietnam.
Her er det jeg har skrevet om Vietnam paa mail:
Vi kom fra futuristiske Hong Kong til Hanoi, hvor det var aakre og
okser istedenfor skyskrapere langs veien inn til sentrum. Et par hakk
hoeyere enn Hong Kong paa sjelfullskalaen var Hanoi en vakker by med
franske fargerike hus fra kolonitiden, og tilhoerende godsaker som
hyggelige kafeer med sjokoladecroissanter og god kaffe. Vi kom til
Hanoi i den tro at det var sommer og varmt der (vi var jo tross alt
paa breddegrad med nord-Afrika), men dengang ei. Derfor dro vi
soerover, til Danang, etter bare noen faa dager, for aa begynne
sykkelturen vaar derfra.
Med godt mot satte vi ut fra Danang og syklet de 35 kilometrene til
Hoi An til en konstant "Hello! Hello!" og tuting fra alle rundt oss.
En finfin oppvarming, saa dagen etter startet vi paa ordentlig, i
solskinn og i fullt utstyr. Og det begynte veldig fint. Smaa byer hver
femte kilometer med vinkende barn langs veien og kaffedrikkende menn i
skyggen, mellom byene var det enorme rismarker helt til horisonten med
vannboefler, boender med spisse bambushatter og stillhet. Vel,
stillhet var det i minuttsintervallene mellom de digre lastebilene
skulle si ifra om at de skulle passere med et smil og et vink og et
oeredoevende DAEAERT! Men til tross for skumle lastebiler og historier
om sinnsyk trafikk i Vietnam, saa opplevde vi det ikke saann i det
hele tatt. Folk er vant til at det er sykler og hoens og mopeder og
kyr overalt, saa de viser ikke fingern og banner som man gjoer i Norge
om man maa bremse litt. De blir faktisk ikke sinte hele tatt, det
virker heller som de ser paa turen sin som en slags hyggelig
hinderloeype. Det kunne vi like, saa vi var ganske innstilt paa aa
sykle helt til Saigon, og kanskje til Kambodsja ogsaa.
Hadde det enda vaert saa vel. Istedenfor sa det plutselig stopp.
Marius sitt kne drev sabotasjeaksjon og nektet - bokstavelig talt - aa
boeye seg. Og siden Marius er skikkelig daarlig til aa sykle uten aa
boeye det ene kneet, saa maatte vi pent stoppe i naermeste by. Faen.
Hva gjoer vi naa? Lett desillusjonerte og litt sure gikk vi rundt i
den karakterloese og kjedelige byen Tam Ky, foer vi bestemte oss for
at det er bedre aa oedelegge sykkelturen enn aa oedelegge knebaandet,
saa vi kapitulerte og dro tilbake til Hoi An.
Men saa fikk vi jo vaere i Hoi An! En fin gammel liten UNESCO World
Heritage-by. Over 200 skredderbutikker paa 70 000 mennesker, og regn
hver dag, saa da var det jo lett aa finne ut hva troestepremien for
mislykkede sykkelturister skulle bli. Dress til Marius og vakre kjoler
i fleng til meg. Vi ble dessuten bortfoert av en taxisjaafoer til en
bar langt inne i skogen, vi saa svaert mange filmer paa TV, og jeg
laerte aa spille sjakk siden vi hadde mistet backgammonet.
La oss spole litt fram saann at det ikke blir saa langt:
Regnsesong i hele Vietnam bortsett fra de soerligste delene gjorde at vi hadde bare
et kjapt stopp i Nha Trang, lenger soer, og dro videre til Mui Ne, som
befinner seg utenfor regnseson omraadet. En utrolig vakker strand som
ser ut som saann som man forestiller seg en tropisk strand i hodet
sitt, jeg ble skikkelig solbrent, dro videre til Saigon(Ho CHi Minh
City), likte Saigon kjempegodt, moette igjen hyggelige briter og irer,
jeg ble kjent med en fantastisk hyggelig sykkeltaxisjaafoer og drakk
oel med ham og vennene hans. Her maa jeg bare stoppe litt.
Mr Hung, som han het, kjoerte meg rundt omkring i Chinatown en hel dag
mens han laerte meg litt vietnamesisk og masse om byen. Han fortalte
at han er en ulovlig sykkeldrosjesjaafoer ettersom han egentlig ikke
fikk lov til aa tjene penger. Det er fordi han ikke var kommunist da
Ho Chi Minh tok over. Mens vi satt og dakk litt oel etterpaa kom
politiet kom to ganger, saa Mr Hung og kollegaene hans maatte springe
rundt kvartalet paa sine snart 60 aar gamle ben (som ser ut som de er
75) mens jeg passet paa tingene seres. Han inviterte oss hjem til sin
familie dagen etterpaa, men siden vi skulle dra, saa gikk dessverre
ikke det. Men for en hyggelig fyr! Inn i sinnets minnebok med
gullskrift.
Fra vietnam reiste vi inn i Kambodsja med buss og elvebaat i tre dager.
HOldt pytonslager, drakk banansprit, var paa flytende marker og besoekte skumle krokodiller. Ikke verst til avslutning, gitt!
|
|
If you like this entry, search for other entries from Vietnam or try a new search. |
| |
Back to Entry - Back to Home
|
