La Ceiba
Trip Start
Jan 02, 2008
1
8
15
Trip End
Mar 30, 2008
Vi tok fly fra Costa Riva til nordkysten av Honduras for aa ta baat fra la Ceiba til de karibiske oyene Bay islands. Da flyet landet fikk ikke jeg bagasjen min. Greit nok det, men da jeg oppdaget at mine medpassasjerer som ikke fikk bagasjen ble helt hysteriske skjonte jeg at dette er ikke som aa ikke faa bagasjen i Norge. Fylte ut skjemaer og de lovte aa sende bagasjen til hotellet dagen etter.
Da vi gikk ut av flyplassen for aa finne taxi kl 2200 var det helt folketomt. Horte bare lyden av gresshopper og motorvei i det fjerne. Vi motte noen folk som sa at nei naa var det for sent med taxi. Taxi var jo stengt saa sent, men vi maatte ikke gaa noe sted for da ville vi bli ranet. Akkurat det man vil hore naar man lander i det fattigste landet i mellomamerika. Heldigvis var folkene vi motte en stor og hyggelig familie som kjorte oss til hotellet for aa vaere snille. Saa reddende engler der altsaa.
Bagasjen kom jo selvfolgelig ikke til hotellet saa vi maatte ringe og ringe og ringe hele dagen for aa hore hvor bagasjen var. Omsider fikk vi kontakt og maatte dra ut paa flyplassen for aa hente den selv. Jeg ble veldig glad og lettet da jeg fikk bagasjen og oppdaget at de bare hadde stjaalet noen smaating som toalettsaker. For de MAA jo bare stjele NOE.
Paa hotellet henger det et stort skilt paa rommet om at man ikke skal legge verdisaker paa rommet men i et skap i resepsjonen naar man gaar ut. Jeg la verdisakene mine der, men likevel stjeler de 100 USD fra meg. Alle nekter jo for det saa klart. Det ironiske er at man kan ikke gaa paa gaten med noe saerlig ting paa seg for da blir man ranet, men det er heller ikke trygt aa legge noe i hotellsafer eller paa hotellrom. Kinkig og surt.
Byen er full av tungt bevaepnede vakter. Selv paa en kaffe/dougnut-sjappe staar dorvakta med handa paa et vaapen. Vilt.
Vi skulle ta ferje til oya Roatan i dag kl 0930, men selvfolgelig hadde alle taxiene i byen streik saa kom ikke til kaia. Forhaapentligvis kan vi ta ferje paa ettermiddagen for da skal visst streiken vaere ferdig. Velkommen til bananrepublikken Honduras der ingenting fungerer og man ikke kan stole paa noen (nervost smileyface)
Da vi gikk ut av flyplassen for aa finne taxi kl 2200 var det helt folketomt. Horte bare lyden av gresshopper og motorvei i det fjerne. Vi motte noen folk som sa at nei naa var det for sent med taxi. Taxi var jo stengt saa sent, men vi maatte ikke gaa noe sted for da ville vi bli ranet. Akkurat det man vil hore naar man lander i det fattigste landet i mellomamerika. Heldigvis var folkene vi motte en stor og hyggelig familie som kjorte oss til hotellet for aa vaere snille. Saa reddende engler der altsaa.
Bagasjen kom jo selvfolgelig ikke til hotellet saa vi maatte ringe og ringe og ringe hele dagen for aa hore hvor bagasjen var. Omsider fikk vi kontakt og maatte dra ut paa flyplassen for aa hente den selv. Jeg ble veldig glad og lettet da jeg fikk bagasjen og oppdaget at de bare hadde stjaalet noen smaating som toalettsaker. For de MAA jo bare stjele NOE.
Paa hotellet henger det et stort skilt paa rommet om at man ikke skal legge verdisaker paa rommet men i et skap i resepsjonen naar man gaar ut. Jeg la verdisakene mine der, men likevel stjeler de 100 USD fra meg. Alle nekter jo for det saa klart. Det ironiske er at man kan ikke gaa paa gaten med noe saerlig ting paa seg for da blir man ranet, men det er heller ikke trygt aa legge noe i hotellsafer eller paa hotellrom. Kinkig og surt.
Byen er full av tungt bevaepnede vakter. Selv paa en kaffe/dougnut-sjappe staar dorvakta med handa paa et vaapen. Vilt.
Vi skulle ta ferje til oya Roatan i dag kl 0930, men selvfolgelig hadde alle taxiene i byen streik saa kom ikke til kaia. Forhaapentligvis kan vi ta ferje paa ettermiddagen for da skal visst streiken vaere ferdig. Velkommen til bananrepublikken Honduras der ingenting fungerer og man ikke kan stole paa noen (nervost smileyface)

